“Å være hindu er knyttet til det å besitte en kunnskap om hva man skal gjøre og hvordan det gjøres.” Knut Jacobsen (2003)
Selv om denne bloggen handler om hinduer i Norge vil jeg komme inn på ulike aspekter ved hindutradisjonen som er mer eller mindre grunnleggende og felles for alle hinduer, og på noen grunnleggende trekk ved hinduismen. Dette fordi disse er sentrale for hinduer alle steder i verden, og derfor også i Norge.
Hindutradisjonen refererer til seg selv som sanatana dharma, ’den evige loven’. Sanatana dharma er per definisjon den kosmiske orden, hvor hvert individ samtidig har sin plass og sine plikter. Dharma, ’lov’, er et sentralt begrep innen hinduismen. Begrepet dekker i tillegg til den kosmiske orden både den sosiale og den moralske orden, såvel som reglene som knyttes til dem. Og kjært barn har mange navn: ordet kan også romme de vestlige konseptene ‘religion’, ‘plikt’, ‘lov’, ‘rett’, ‘rettferdighet’, ‘praksis’ og ‘prinsipp’.
De eldste skriftene innen hindutradisjonen kalles Veda. Sanatana dharma refererer til en Veda-basert form for hinduisme, som regnes for å være universell og evig. Konseptet er populært blant mange hinduer fra middelklassen, og blant diaspora-hinduer (hinduer som lever utenfor det tradisjonelle kjerneområdet til hinduismen). Jeg vil skrive litt om de hellige tekstene i hindutradisjonen i et senere innlegg. Hvis du ikke orker å vente på det kan du lese en kort innledning om teksttradisjonen innen hinduismen her:
Ideelt sett skal alle hinduer leve i pakt med den kosmiske orden. I tillegg har hvert individ sin ’egen- dharma’, kalt svadharma. Ut ifra alder, kjønn og rang i samfunnet gis det detaljerte og spesifikke påbud for adferd, moral og plikter overfor de guddommelige kreftene som styrer kosmos såvel som overfor samfunnet.
Varnashramadharma
I hindufilosofien er altså begrepet dharma den grunnleggende tanken om en kosmisk orden og individets plikter i denne. Innen hindutenkningen anses samfunnet som en del av den guddommelige orden. Dette systemet kalles varnashramadharma, og betegner lovene som regulerer pliktene til de fire samfunnsklassene. For å forstå begrepet kan man se nærmere på ordets etymologi. Begrepet er satt sammen av ordene varna, ashrama og dharma.
Ordet varna kommer fra sanskrit, hinduenes hellige språk, og betyr ’farge’. Det er den største sosiale enheten i hindusamfunnet, basert på hvilken samfunnsgruppe man er født inn i. Det ble brukt om fire klasser som fordelte ulike grupper i det post-vediske samfunnet inn i et hierarki. De fire varnaene besto av brahmanaer (prester, akademikere og lærde), ksatriaer (soldater, administratorer, adelige), vaishyaer (landeiere, forretningsfolk og håndtverkere/kunstnere) og shudraer (tjenere, landarbeidere og innleid arbeidskraft). I vesten er begrepet kaste mest kjent, og mange forbinder hindutradisjonen med det såkalte kastesystemet. Et annet begrep knyttet til sosial bakgrunn er jati, som kan oversettes som ’fødsels-gruppe’. Jati er en betegnelse på sosial posisjon i samfunnet knyttet til yrke og status.
Ashrama er et begrep som brukes om fire livsstadier som enhver mannlig hindu ideelt sett skal gå gjennom (- men var opprinnelig betegnelsen på de brahminske asketenes tilholdssted i vedisk tid). Senere ble ashrama-systemet knyttet til en idé om at livet hadde fire mål: dharma (her i betydningen oppfyllelse av rituelle og sosiale plikter), artha (økonomisk rikdom og politisk makt), kama (estetisk eller erotisk nytelse) og moksha (løsrivelse fra gjenfødelse, knyttet til frelsesbegrepet i hindutradisjonen).
Dharma har jeg forsøkt å forklare i innledningen til denne teksten. Den norske religionshistorikeren Ram Gupta (2006) har påvist har dharma-begrepet fremdeles gyldighet blant unge hinduer i Norge i vår tid. Her er en lenke til hovedoppgaven som Gupta skrev i 2002, og som senere ble omarbeidet til en bok i 2006:
https://www.duo.uio.no/handle/10852/24067
Til slutt bør det nevnes at de som skrev tekstene om dharma og utarbeidet det filosofiske rammeverket for det som i dag kjennertegner hindutradisjonen for en stor del var menn fra et eget skikt i samfunnet. Denne eliten utarbeidet egne lover for kvinner, kalt Stridharma. Jeg vil komme mer tilbake til kvinnenes historiske rolle, samt ansvarsområder og plikter innen hindutradisjonen, i et eget blogginnlegg.
Kriya, ritualer
Kriya, ritualer, er en sentral del av hindu-tradisjonen. Livet til en mannlig brahmin (en person født inn i den tradisjonelle prestekasten) er styrt av de daglige ritualene, mens det for andre yrkesgrupper har en mindre sentral plass i hverdagen. For hinduerne er bevisstheten om ritualenes betydning en ledetråd i deres tilnørming til egen religiøsitet. Det sentrale aspektet ved religionen er ikke basert på teksttradisjonen, skriftene, eller på trosaspektet, men på daglig utøvelse av ritualer.
Noen av ritualene er obligatoriske (nitya). Andre ritualer utføres for å oppnå noe, og er frivillige (naimittika). De gjøres med et bestemt formål, (kamya). Hovedformålet med å utføre ritualer og riter er å oppnå kontakt med det guddommelige og å ta del i de kosmiske rytmene. Blant de ritualene som utføres for å oppnå noe er puja, tilbedelse, og et edsrite kalt vrata.
Puja, tilbedelse
Puja, tilbedelse, er det viktigste kjerneritualet i populær teistisk hinduisme. Ordet puja kommer fra puj, som betyr ’å ære’ eller ’å respektere’. (Betydningen av ordet er ‘oppvartning’, men det brukes ofte synonymt med ’tilbedelse’.) Puja er en hengiven handling som kan bestå i både å tjene guddommen og i å vinne hans eller hennes gunst for å oppnå noe. Ritualet blir utført daglig i templene eller hjemme, av folk fra alle samfunnslag. Det er den mest vanlige og gjentagende rituelle handlingen i hindutemplene. Tilbedelsen foregår ved at man henvender seg til ikoniske billedframstillinger av guddommene, enten i form av bilder eller av skulpturer.
Et ikon kan sies å være en slags stedfortreder for det guddommelige, en hellig gjenstand som rommer en guds eller gudenes kraft. Bruken av ikoner har vært vanlig i mange ulike tradisjoner, blant annet innen kristendommen. Her er ikoniske framstillinger av jomfru Maria med Jesusbarnet blant de mest kjente ikonframstillingene. Billedforbudet innen både islam og i de ti bud har vært gjenstand for mange og harde diskusjoner. Det har også ført til ødeleggelser av skulpturer og gjenstander som de som støtter billedforbudet anser som blasfemiske.
Innenfor hindutradisjonen kalles de ikoniske billedframstillingene for murtier. Murti betyr bokstavelig talt ’legemliggjøring’, eller ’kroppssliggjøring’. Både i templene og på husaltrene består murtiene i hovedsak av antropomorfe figurer, som representerer ulike guddommer som er ’legemliggjort’ gjennom ritualer.
I templene blir guddommene ’invitert’ inn i murtiene gjennom komplekse ritualer som utføres av de rituelle ekspertene, brahmin-prestene. Når guddommens kraft har manifestert seg i en skulptur må kraften i tillegg opprettholdes gjennom ritualer. Templene i hindutradisjonen bygges ikke primært som forsamlingslokaler, men som boliger for de kroppsliggjorte guddommene.
På fotografiet under ser du en bronseskulptur av Murugan, fra Sivasubramanayar Alayam.
Et edsrite – vrata
Hindu-tradisjonen rommer mange ulike former for kroppslig praksis som kan gå under betegnelsen fysiske prøvelser. Å avgi et løfte til guddommen er sentral i mange av disse: Det rettes en bønn til de guddommelige kreftene. Dersom bønnene oppfylles utføres prøvelsene eller ritualene. Fullførelsen av et løfte gjøres m.a.o. i form av fysiske prøvelser som takk for at man har blitt bønnhørt.
Denne løftepraksisen er en del av et edsrite som kalles vrata.
En vrata gjennomføres vanligvis regelmessig for å oppnå bestemte ting. Det er vanlig å avlegge løfte om å utføre vrata på en bestemt ukedag, en gang i måneden eller ved en høytid. For eksempel kan utførelsen av faste være en del av en vrata. Formålet med praksisen kan være å blidgjøre guddommene eller å bli velsignet, og ritet kan utføres for ethvert formål som har med ens eget eller andres velbefinnende å gjøre.
Både i Sør-Asia og i diaspora inkorporeres fullførelsen av edsritene i en festival. Det er vanlig praksis på Sri Lanka at en vrata fullføres under den årlige festivalen for den guddommen man har avlagt løfte til. I diaspora skjer dette som regel under de årlige tempelfestivalene. Fullførelsen av en vrata kan gjøres på ulike måter, og arter seg forskjellig for menn og kvinner.
Det finnes et stort antall ritualtekster i hinduismen, og ritualer er beskrevet i alle de klassiske tekstene som omhandler dharma. Ritualtekstene bekriver hver minste detalj i de ulike ritualene: Den nøyaktige gangen i et rituale, hvilke gjenstander og substanser som skal brukes og hvilke hellige lyder, mantraer, som skal resiteres. Disse tekstene danner grunnlaget for det som utføres av riter og ritualer i hindutemplene. Hver tradisjon har utarbeidet egne rituelle “manualer”. Hinduismen opererer med en idé om at det finnes mange veier til frelsen, og en vei som er åpen for vanlige mennesker går gjennom utførelsen av ritualer.
I en av de viktigste tekstene innen shivaismen, Shiva Purana, deles kunnskap inn i to kategorier: Indirekte (paroksa, ’utenfor ens eget synsfelt’) og direkte. Indirekte kunnskap sies å være ustabil, mens direkte kunnskap anses for å være veldig fast. Kunnskap som er ervervet gjennom refleksjon eller analyse går under kategorien indirekte kunnskap. Direkte kunnskap vil oppstå gjennom en korrekt utførelse av ritualer. For den som innser at man ikke kan oppnå moksha (frigjøring fra gjenfødelse) uten direkte kunnskap bør strebe etter å mestre rituell praksis, og gjennom dette søke å oppnå frelse.
Deler av dette innlegget er utdrag fra min masteroppgave. Jeg henviser derfor til denne for litteraturhenvisninger. Se: https://www.duo.uio.no/handle/10852/23943?show=full