De årlige festivalene som er en sentral del av den sør-indiske hinduistiske tradisjonen er blant de største religiøse samlingene i verden. Den sør-indiske tradisjonen ikke er begrenset til det geografiske området i Sør-India, men er en tradisjon som har sine røtter i dette området. Sri Lanka tilhører den sør-indiske tradisjonen, til tross for at området ikke befinner seg i India. Det samme gjelder den sør-indiske tradisjonen i diaspora: ”Until colonial times, communication in the region around South India took place primarily along the coasts, and Sri Lanka traditionally shared a common cultural region with the rest of South India. As a result, the festivals of Sri Lanka fit very neatly into what I call the “South Indian festival tradition” (Younger 2002: 5).
Denne typen festivaler holdes utallige steder, og de viktigste festivalene tiltrekker seg over 100.000 tilbedere. De fleste festivalene varer i omtrent ti dager, noen kortere og noen over lengre perioder. I Sør-India knyttes de fleste festivalene til hindutempler, men det feires også liknende festivaler ved buddhistiske, kristne eller muslimske helligdommer. Mange festivaler har også rom for at deltagere eller symboler fra mer enn en religiøs tradisjon er en del av feiringen.
Tidligere forskning har fokusert lite på de religiøse festivalene. Det er to beslektede årsaker til dette. Festivalene har sine røtter utenfor den brahminske kjernetradisjonen, og opprinnelig fikk ikke denne religiøse praksisen noen plass innenfor de brahminske templene. Prester knyttet til brahminer-templene har generelt ikke hatt noen forståelse for eller sett noen verdi i festival-religiøsiteten. Festival-tradisjonen representerer på mange måter en alternativ religiøs form i forhold til den som ble tilbudt ved disse templene, og selv om brahminske templer med tiden utviklet sine egne modifiserte festival-tradisjoner er forskjellen på tilbedelsesstilen under festivalene og i den daglige tilbedelsen i templene stor.
Den andre årsaken til at mye av den tidligere forskningen har oversett festivalene er at det for en stor del har vært brahminene som har vært de offisielle talspersonene for hinduismen. Det er også denne yrkesgruppen som tidligere ble oppsøkt av vestlige religionsforskerne. Bakgrunnen for dette har sine røtter i den tidligste forskningen, som for en stor del fokuserte på studier av tekst. De vestlige forskerne vurderte hindu-tradisjonen ut i fra den rollen som tekstene hadde i de store vestlige tradisjonene og antok ut ifra det at de kunne forstå hva som foregikk i hindutemplene med bakgrunn i tekstmaterialet. Det tok lang tid før disse antagelsene ble korrigert, og forskerne ble klar over at den litteraturen som ble skrevet av brahmin-samfunnet var koblet til deres spesielle behov. Mange av de mest populære religiøse tradisjonene, som pilegrimsreiser og festivaler, hadde et annet fokus. De tidlige forskerne nedtonet dermed betydningen av de religiøse festivalene. Siden 1980-tallet har den antropologiske forskningen imidlertid stadig oftere referert til festivalene, og dette førte til en økt interesse for festivalenes betydning også blant religionsforskerne (Younger 2002: 3/4).
De senere årene har studiet av festivaler fått ny aktualitet: Forskere som studerer hinduismen i diaspora ser på festivalene som det mest synlige uttrykket for hindutradisjonen som finner sted i det offentlige rom i migrantenes nye hjemland. I tysktalende land har forskere som Martin Baumann, Birgitte Luchesi og Anette Wilke fokusert på festivalenes nye rolle i diaspora. Blant britiske forskere som har forsket på sivaittisk religion og ritualer knyttet til festivaler og i England og Wales kan Robert Geaves og Ann David nevnes.
Sammenlignet med andre diasporareligioner i Norge, og da særlig islam, har det vært gjort lite forskning omkring hinduers liv i Norge. Knut A. Jacobsen er den norske religionshistorikeren som har gjort flest studier av hindutamiler i tilknytning til religiøse festivaler i Norge. I artikkelen ”Establishing Ritual Space in the Hindu Diaspora in Norway” (2004) beskriver Jacobsen hvordan et lokalt badevann på Apaløkka i Oslo, Vesletjern, blir omdannet til et hellig sted gjennom tamilenes baderitualer. Han er også redaktør av boken ”South Asian Religions on Display. Religious Processions in South Asia and in the Diaspora” (2008), hvor et eget kapittel er viet til tempelfestivalen ved Ammerud.
Jacobsen har også forsket på andre aspekter ved den tamilske hindutradisjonen i Norge, men generelt har det blitt gjort relativt lite forskning om hinduer i Norge sammenliknet med andre religiøse grupper. Forskning som tar for seg den nordindiske tradisjonen er også lite dokumentert i Norge, med unntak av Ram Guptas hovedoppgave om nordindiske hinduer, A Shirft in Dharma, Changes in Conceptualisations in Faith Among Second-Generation Hindus in Norway, fra 2002. Denne hovedoppgaven kom ut i en bearbeidet utgave i bokform i 2006.
Av andre som har forsket på tamiler i Norge bør arbeidene til den norske antropologen Øivind Fuglerud nevnes. Han over flere år bidratt til å gi kunnskap om de tamilske flyktningenes situasjon i Norge. Religionshistorikeren Anders Bettum, som tidligere var tilknyttet Interkulturelt Museum (IKM ), har skrevet en presentasjon av tempelet og tempelfestivalen i katalogen til utstillingen ”Hellige rom” (2007). Silje Frantzens masteroppgave (2007) i religionshistorie bør også nevnes. Frantzen beskriver hindukvinnenes religionsutøvelse i diaspora, og mange av ritualene som beskrives i hennes oppgave er også en del av kvinnenes religionsutøvelse under festivalen. Antropologen Marianne Eckers hovedoppgave (1999) belyser tamilske kvinners opplevelser som flyktninger.
Den sør-indiske festivaltradisjonen er en feiring som overkrider grensene for tempelet som et hellig rom, i den forstand at de religiøse samlingene finner sted i det offentlige rom. Dette gjør disse feiringene synlige for grupper som ellers ikke ville oppsøkt et tempel eller hatt adgang til et. Blant de som deltar ved festivalene vil det derfor alltid vil være en del mennesker som ikke kjenner til festival-rutinene, og som i møtet med disse rutinene må ta stilling til hvordan de skal forholde seg til de ulike elementene som utgjør feiringen. De er likevel en viktig del av festivalene, i og med at det som ligger i denne religiøse formen nettopp er det som skiller festival-religionen fra andre former for religiøse samfunn: Det er alle deltagerne i festivalen som skaper festival-samfunnet i den tiden festivalen varer.
I Sør-India vil ikke festivalene være det rituelle uttrykket som er formet av en forhåndsdefinert gruppe, som for eksempel en stamme, kaste, landsby eller nasjon. Dette endrer seg til dels i en diasporasituasjon.
Thiruvila er det tamilske ordet for en tempelfestival. Det sanskrit-begrepet oversettes som ”festival” i hindu-tradisjonen er utsava, ’fest’. Utsava brukes spesielt om en tempelfest eller religiøs høytid. Mange ulike tekster i hinduismen beskriver forskrifter for hvordan man skal utføre en festival korrekt. Dette går inn under de enkelte filosofiske retningenes forskrifter for lirutgi i templene. Tempelet på Ammerud følger det liturgiske systemet shaiva-siddhanta, som er et shivaittisk liturgisk system.
Shaiva-siddhantas tekster har sitt primære fokus på den religiøse praksisen. Agamaene formulerer den daglige organiseringen av tempelkulten, og de rituelle prosedyrene og arkitektoniske forskriftene som er nødvendige for å konstruere og utsmykke shivaittiske templer. Både den daglige tilbedelsen og dens ritualer samt festivaler og høytider er skrevet ned i detalj i tekstene. Mange av tekstene beskriver også de daglige ritualene som skal utføres i de enkelte husholdningene, som en parallell til den daglige tempelkulten. Et stort antall av ritualene som beskrives er transformative, dvs er initiereringer og innvielser, og kan fungere som en gradvis innlemmelse av tilbederen til et shivaittisk fellesskap, beveger ham mot frigjøring og gir ham kunnskaper til å fungere som en tempelprest eller en innviet. I så henseende fungerer agama-tekstene som liturgiske kompendier såvel for shivaittiske acaryaer, prester, som sadhakaer, innvidde hellige menn, og for husholdere som utfører tilbedelsesritualer ved private altere i hjemmene. De var de grunnleggende rituelle tekstene i middelalderens shivaisme (Davis 1991:10).[1] Shaiva-siddhanta-skolen formulerte komplette og deltaljerte beskrivelser av den hinduistiske litugiske praksisen i tidlig middelalder. To tekster som er grunnleggende med hensyn til å få et innblikk i Íaiva-siddhåntas liturgi er Kamikagama og Kriyakramadyotika. Kamikagama gir retningslinjer for den offentlige tempeltilbedelsen. De rituelle forskriftene i disse tekstene kalles vidhi, og er også en kilde til å forstå shaiva-siddhantas metafysiske verden (Davis 1991: 3-4).
Ogå innen vishnuittiske retninger ble det skrevet rituelle manualer. En sentral tekst innen Sri Vaishnava-tradisjonen er Pancaratragama. Pancaratragama er en samling skrifter som består av rituelle forskrifter knyttet til blant annet utførelsen av festivaler (Smith 1982: 39). Agamaene representerer ikke noen filosofisk enhetlig lære, eller ett enkelt liturgisk system, men kjennetegnes snarere ved sitt mangfold. De framstilles i tekstene som menneskelige sammendrag av det som opprinnelig ble ytret av Shiva, og som blir formidlet til menneskene gjennom like ”strømmer”.
Ifølge Pancaratragama betyr ordet utsava en aktivitet som kan fjerne lidelse eller hindringer, eller ”det som tar vekk samsara”. Samsara er den forgjengelige materielle verdenen, dvs. syklusene av fødsel og gjenfødsel. Frelse ifølge hindutradisjonen betår i frigjøring, moksha, fra samsåra (Klostermaier 1998: 163). Summen av mange definisjoner i Pancaratragama indikerer at religiøsitet blir knyttet til visse helligdager som, når de utføres korrekt, har i seg en kraft som kan påvirke de guddommelige kosmiske kreftene. Når en utsava blir gjennomført ved et tempel vil dette sette igang gunstige energier: Å feire en festival gavner de som sørger for å gjennomføre festivalen, men også fellesskapet som helhet (Smith 1982: 27). Når hinduer i diaspora feirer sine festivaler anser de at deres rituelle handlinger også kommer lokalsamfunnet i det nye landet til gode.
Pancaratragama beskriver tre typer utsavaer: Den første er nitya-ritualer som feires daglig eller månedlig i et tempel: nityotsava. I andre kilder kalles denne liturgien for puja eller arcana. Innen Sri Vaishnava brukes arcana om tilbedelse av en billedgjengivelse av en guddom (Klostermaier 1998: 24). I tillegg til den daglige tilbedelsen som utføres for tempelguddommene rommer den også sykliske ritualer, for eksempel ved nymåne, ved ekadashi– og dvadashi-dager, såvel som ved visse stjernedager hver måned (masotsava/ amavasyotsava). Ekadashi vil si den ellevte dagen i lunarmåneden. Det er vanlig å holde faste, vrata, på denne dagen (Glomseth 2005:129). Dvadashi er den tolvte dagen. Bestemmelsen av større hindufestivaler fastsettes i forhold til stjernedager og nymånedager, amavasya (Welbon/ Yocum 1982: 331).
De daglige nityotsava-ritualene er obligatoriske og må utføres regelmessig og hver dag, uavhengig av andre typer religiøse helligdager og festivaler. Disse ritualene er grunnleggende i driften av et tempel, og utgjør den faste liturgien i tempelet. De to andre typene festivaler er naimittika,’ved spesielle anledninger’ og kamya, ’frivillig’. Johnson oversetter naimittika med “occationally”. Dette er en type ritualer som utføres ved spesielle anledninger, f.eks når et barn blir født, i motsetning til de ritualene som blir klassifisert som obligatoriske eller som er frivillige og utføres for å oppnå noe, f.eks å få sønner eller å oppnå frelse (Johnson2009:213, 167).
Årlige feiringer av spesielle dager, som guddommenes bryllup eller fødselsdager, kalles naimittika-utsava. Festivaler som gjennomføres med et bestemt formål kalles kamya–utsava. I begge tilfeller krever en foreskrevet korrekt gjennomføreing av utsavaene at det settes inn store ressurser, både ved gjennomføringen av de daglige ritualene og de ritualene og forberedelsene som er påkrevet under helligdagene. I Sør-Asia leies det inn religiøse eksperter og andre profesjonelle med spesielle kunnskaper under en utsava. Det kan dreie seg om alt fra håndtverkere og musikere til kokker og dekoratører.
Ved et diaspora-tempel er situasjonen en annen. Ved Shiva Subrahmanaiyar Alayam foregår en god del av det arbeidet som noen ganger utføres av profesjonelle på dugnad. Det er enkelt- familier som står for serveringen av maten, og denne oppgaven går på rundgang mellom noen utvalgte familier i de dagene festivalen foregår. Det samme gjelder dekoren av tempelet, som skiftes ut for hver dag. Min informant Meera fortalte at faren hennes og en mann til hadde brukt en hel måned forut for festivalen i 2006 på å bygge opp en huske-konstruksjon til festivalens tiende dag. Musikere og prester som hentes inn fra Sri Lanka er imidlertid profesjonelle og må leies inn og lønnes.
Blant de aktivitetene som blir utført ved templer som følger forskriftene i Pancaratra er konstruksjon eller vedlikehold av spesielle mandapa-paviljoner, og ulike øvelser relatert til renselsen av områder som er knyttet til tempelet eller av de personene som skal utføre ulike aktiviteter under utsavaen. Det skal også lages et spesielt flagg, dhvaja, som heises på en flaggstang, dvajarohana. I templer hvor ritualene er basert på agamiske tekster kalles denne flaggstangen dhvajastambha, eller kodimaram på tamil. Under en festival utføres det offere til de guddommene som styrer de forskjellige himmelretningene, balidanaene, det blir utført spesielle påkallelser og en rekke ild-ofre, homaer. Tempelets murtier skal pyntes med ferske blomster og nye tekstiler for hver av festivalens dager. Et annet rituale som gjøres er å sette frø rituelt til spiring. Ved tempelet på Ammerud er det vanlig at de troende får med seg noen av disse frøene hjem ved festivalens slutt. Dette skjer også ved andre helligdager.
Noen av de vanligste avsluttende ritualene som foregår ved de fleste templene under en utsava er å betale de deltagende brahminer-prestene, å sponse fester og å gjennomføre et avsluttende rituelt bad av tempelguddommene. Alle disse aktivitetene finnes det utførlige beskrivelser av i Pancaratragama. Under festivalen på Ammerud blir alle ritualene avluttet med at de som har deltatt med f.eks sang under en puja går opp til hovedalteret og får en velsignelse av presten. Deretter sirkulerer de to ganger rundt altrene som rommet guddommene i tempelet. Selve pujaen blir ikke avluttet før dette ritualet har blitt utført, og ritualet er en del av den faste liturgien under festivalen.
Pancaratra-tekstene dekker de viktigste aktivitetene som utføres under en utsava. De sentrale ritualene ved naimittika og kåmya-utsavaene er utførlig nedtegnet i tekstene, og selv om de varierer i detaljene er de preget av mange likhetstrekk. Pancaratra nevner tre typer viktige festivaler: mahotsava, feiringen av guddommens ”fødselsdag” og tråd-seremonien. Hverken tråd-seremonien eller feiringen av guddommens fødselsdag er en del av tempelfestivalen på Ammerud, så jeg vil her kun gjøre rede for hva en mahotsava, ’den store festivalen’, innebærer.
Mange av Pancaratra-tekstene gir utførlige beskrivelser av mahotsava eller deler av den. Høytiden varer i ni eller ti dager, og spesielle aktiviteter eller hendelser skal finne sted på bestemte dager i løpet av festivalen. En mahotsava kan være kortere eller lengre enn dette, alt fra en og opp til 30 dager. Det er vanlig å avholde en stor årlig festival for å markere spesielle dager som er knyttet til den viktigste guddommen, eller for å minnes at tempelet ble opprettet. Spesielle mahotsavaer kan også arrangeres for å opprette god kontakt med det guddommelige for å unngå naturkatastrofer eller andre ulykker. Innen hinduismen eksistere en utbredt forestilling om at menneskene kan påvirke guddommene gjennom sine handlinger. Mange av aktivitetene som utføres i et tempel eller på bestemte tidspunker settes i gang nettopp for å kunne påvirke de guddommelige kreftene.
Enkelte templer feirer mer enn en ”stor festival” i året. Det er ingen bestemt felles dato eller periode der templene holder en felles feiring. De kan komme på et hvilket som helt tidspunkt i året, avhengig av det enkelte tempelets tradisjoner (Smith 1982: 30).
Deler av dette innlegget er utdrag fra min masteroppgave. Jeg henviser derfor til denne for litteraturhenvisninger. Se: https://www.duo.uio.no/handle/10852/23943?show=full