Hva er egentlig hinduisme?

Jeg vil begynne denne bloggen med å gi en liten innføring i hinduismen i Norge, og hinduisme generelt, dvs vise til noen grunnleggende trekk ved denne tradisjonen. For noen som klikker seg inn på denne siden vil dette kanskje være basiskunnskaper, men dere får bære over med dette, så vil det komme mer utfyllende innlegg etter hvert.

Hindu-tradisjonen er en av de store verdensreligionene, og er den tredje største religionen i verden. Hinduismen omfattet i 2012 anslagsvis 1000 mill. mennesker. De fleste av hinduene befinner seg i Sør-Asia, (India, Sri Lanka og Nepal) men siden 1830-tallet har hinduismen blitt spredd til de fleste land i verden, gjennom migrasjon. Denne migrasjonen har vært medvirkende til at hinduismen i dag regnes som en verdensreligion. I tillegg har guruer (religiøse veiledere/ lærere) som har hatt tilhengere i mange land vært med på å forvandle hinduismen til en religion med global spredning.

I Norge og mange andre vestlige land forbinder mange mennesker hinduismen nettopp med gurutradisjonen. De fleste norske konvertittene (de som har byttet religion) har en eller annen tilknytning til gurutradisjonen. Når man tenker på en typisk hindu ser man for seg eiendomsløse asketer, yogier, som sitter i kompliserte yogapositurer og mediterer. Mange assosierer også i forlengelsen av dette hindutradisjonen med Gandhis filosofi, som bygger på en grunnholdning om ikke-vold, «ahimsa”. En annen retning som har fått mye oppmerksomhet i vesten er tantrisk praksis, hvor bl.a. det seksuelle settes inn i en åndelig-religiøs ramme. De retningene som fokuserer på dette går ofte under betegnelsen nyreligiøsitet eller alternativ religion. Andre ser for seg spektakulære festivaler med rikt utsmykkede templer, «eksotiske» prester eller gudefigurer som tilbes eller bæres rundt. Denne formen for hinduisme kalles ofte tempelhinduisme, eller «bhakti” (tilbedelse) og er den retningen som er mest vanlig blant hinduer fra Sør-Asia som har bosatt seg i Norge. Atter andre får negative assosiasjoner og tenker på et rigid kastesystem som undertykker mennesker, eller kanskje kvinneundertykkelse i form av enkebrenning eller tvangsekteskap. Også enkelte av disse praksisene har vært eller en en del av hindutradisjonen, men de kan på ingen måte beskrive det hinduismen er for de fleste hinduer i verden i dag.

Hinduismen i Norge har to ulike uttrykksformer: Som en såkalt ”alternativ” religion, og som diaspora-religion (diaspora betyr «spredning» og brukes om folkegrupper eller religioner som lever i eksil). I den første varianten finnes det mange norske konvertitter. Denne formen for hinduisme kom til Norge via guruer med internasjonal suksess som har blitt populære i Vesten, og disse formidler ofte yoga og meditasjonstradisjoner. Den første hinduguruen som kom til Norge var Swami Sri Ananda Acharya, som besøkte Norge så tidlig som i 1914. Han slo seg ned i Alvdal og bodde der til han døde i 1945. Det finnes fremdeles en gruppe hinduer med norsk kulturbakgrunn som ivaretar den tradisjonen han grunnla. Andre internasjonale organisajoner knyttet til hinduguruer som finnes i Norge er blant annet ISKCON, Ananda Marga, Transcendental Meditasjon, Meher Baba-kilden og Oshobevegelsen. Det er liten kontakt mellom norske konvertitter med en kulturkristen bakgrunn og diaspora-hinduene. Mange vestlige tilhengere av guruer med internasjonal suksess er opptatt av individualisme og personlighetsutvikling, mens hinduismen som diasporareligion er knyttet til felles kulturell identitet.

Norge er det landet i Skandinavia som har den største prosentandelen av sørasiatiske hinduer i forhold til folketallet. Pr i dag regner man med at det finnes mellom 15.000 og 20.000 hinduer i Norge (snl.no, 19.09.12). Det andre nordiske landet som har en betydelig andel med hinduer er Danmark. I Europa er det bare England, Nederland og Sveits som har en større andel hinduer i forhold til folketallet.

Blant de hinduene som har kommet til Norge som migranter kan det skilles mellom to ulike grupperinger: Hinduer som har flyttet til Vesten for å få jobb eller utdanning, og hinduer som har bodd i områder der de er minoriteter og har måttet flykte fra forfølgelse og krig. I den første gruppen finner man i hovedsak hinduer fra Nord-India. De nordindiske hinduene kom til Norge fra slutten av 1960-tallet og utover. Hoveddelen av disse kommer fra Punjab og bor i Oslo og Drammensområdet. Den største gruppen med hinduer som finnes i Norge består imidlertid av mennesker som har måttet flykte fra krig eller forfølgelse i hjemlandet. Det finnes en liten gruppe med gujarathinduer fra Øst-Afrika som flyktet fra forfølgelse under diktatoren Idi Amin, men hoveddelen av de sørasiatiske hinduene som bor i Norge er tamilhinduer fra Sri Lanka. En liten gruppe med migranter fra Sri Lanka begynte å ankomme Norge på 1970-tallet, men de fleste av tamilene er flyktninger som kom til landet etter at borgerkrigen brøt ut på Sri Lanka i 1983. Av gruppen sørasiatiske hinduer i Norge er 75 % tamilhinduer fra Sri Lanka.

Hvis du vil vite litt mer om bakgrunnen for at det  kom mange tamilske flyktninger til Norge etter 1980-tallet kan du lese om landets nære historie i denne tidslinjen fra BBC:

http://www.bbc.com/news/world-south-asia-12004081

Det å være hindu er knyttet tett til identitet. Mange norske konvertitter opplever at de må gjøre en bevisst anstrengelse for å bygge opp en ny religiøs identitet gjennom en tradisjon med røtter i en annen verdensdel. Men de fleste som er hinduer i Norge er det fordi de ble født inn i en familie som praktiserer hinduismen. Når hinduer er i diapora holder de ofte fast på sine regionale identiteter fra Sør-Asia. I Sør-Asia går det et skille mellom kulturene i Nord-India og Sør-India/ Sri Lanka. Dette skillet henger blant annet sammen med språkgrensene. I nord snakkes det indoeuropeiske språk, mens det i sør snakkes dravidiske språk. Tempeltradisjonene i de to områdene er også forskjellige, og de har derfor ulike rituelle fellesskap. Samtidig forholder mange unge hinduer seg til et såkalt pan-indisk fellesskap, og fokuserer på hva hinduer har felles snarere enn hva som skiller dem. Et eksempel på dette er den verdensomspennende bloggen «The Hindu Blog», som samler hinduer på tvers av land og kulturelle skiller, og som også har en egen Facebookside.

http://thehindublog.tumblr.com

I en moderne kontekst snakker man ofte nettopp om det å ha sammensatte identiteter. Man kan for eksempel ha en identitet som norsk og samtidig ha identitet som hindu. Ens identitet kan være knyttet til mer enn én kultur, til historie både i det landet man bor og til ens eget eller foreldres opprinnelsesland og til et eller flere språkfellesskap. I en global verden preget av massekommunikasjon på tvers over landegrensene forholder mange hinduer seg til flere kulturelle identiteter, det være seg nasjonale identiteter (som norsk-indisk eller norsk-tamilsk) eller religiøse identiteter på en og samme gang. Unge hinduer som vokser opp i Norge kan forholde seg sin families tradisjon samtidig som de har godt kjennskap til f.eks norsk luthersk kristendom, eller forholder seg til en sekularisert virkelighet.

Samtidig er noe av det som er spesielt for hinduismen det tette båndet til handlinger som utføres. Å være hindu er noe man gjør, ofte i form av ritualer. Professor i religionsvitenskap Knut A. Jacobsen skriver: ”Å være hindu betyr [—] i stor grad å besitte en kunnskap om hva man skal gjøre og hvordan det gjøres (Jacobsen 2003:13).” Hindutradisjonen er med andre ord en handlingsorientert religion for de fleste av sine tilhengere, ikke nødvendigvis en ”tro”.

Hinduismen er ikke grunnlagt på en enhetlig lære satt i system av en religionsstifter, og har heller ikke noen felles kirkeorganisasjon. Dens opprinnelse kan ikke tidfestes, men har en lang historie tilbake i tid og er knyttet til landet India, hvor hindu-tradisjonen oppsto. Den mest utbredte oppfatningen blant forskere i dag er at opprinnelsen til hindutradisjonen har sine røtter i Indus-kulturen, som oppstod for ca. 4000 år siden. Dette regnes som den første bykulturen på kontinentet, langs Indus-elven. Foreløpig kan ikke forskerne tyde denne kulturens skriftsystem, og derfor vet man ennå ikke i hvilken grad denne kulturen har påvirket hindutradisjonen slik den er i dag. Etter ca. 1500 f.Kr. begynte en ny folkegruppe som kalte seg arya, indo-arierne, å befolke det nordindiske slettelandet fra fjellene i nordvest. De snakket et indo-europeisk språk, sanskrit, som er nært beslektet med gresk og latin. Sanskrit regnes som det hellige språket i hinduismen, og brukes fremdeles under liturgien i hindutemplene over hele verden. I dag er sanskrit, i likhet med latin, et såkalt utdødd språk, men det holdes likevel levende ved at prestene lærer språket som et ledd i sin utdanning, og gjennom lærde som studerer gamle tekster.

Det var i møtet mellom indo-arierne og den eldre befolkningen at en indisk, hinduisk religion og kultur gradvis oppsto. Den tidligste religionen vi kjenner til fra skriftene hadde mange likhetstrekk med gresk og norrøn religion, ved at den var basert på offere til mange guddommer. I dag kalles dette som regel vedisk religion, fordi mange av de eldste tekstene (Vedaene) omhandler nedtegnelser over hvordan og hvorfor man skal ofre. Over tid, og gjennom skriftende samfunnsforhold, sprang mange ulike retninger innen hindutradisjonen fram, og tilsammen er det summen av mange av disse som man kan si i dag utgjør det vi kaller hinduisme.

Det tydeligste særpreget innen hindutradisjonen i dag er dets mangfold. Hinduismen har blitt beskrevet som et tre med en stamme og felles røtter, men med utallige grener som har vokst fram. Alle grenene tilhører tradisjonen, og dette gjelder også i forhold til at mange former for lokale religioner har blitt innlemmet i den ”store” tradisjonen og har blitt gitt en plass i denne. Det vi i Norge ofte kaller «alternativ» religion kan også, i denne konteksten, ses på som et nytt skudd i hinduismens stamme. Et viktig særtrekk ved hinduismen er at det ikke er en sentralisert religion. De religiøse tradisjonene har utviklet seg ut ifra lokal og regional praksis, ikke ut i fra bestemmelser fra en sentral institusjon, som f.eks pavekirken har vært i den kristne tradisjonen. Det som finnes innen hindutradisjonen er et mangfold av retninger, som igjen bygger på ulike filosofiske grunnidéer eller former for praksis som har utviklet seg over tid. Som alle religioner har hindutradisjonen forandret seg under påvirkning av skiftende samfunnsforhold og ut i fra regionale forskjeller.

Det finnes imidlertid noen grunnleggende idéer som de fleste hinduer vil kjenne seg igjen i, og som er allment akseptert som viktige i tradisjonen. En vanlig definisjon av hinduismen er at det er religionen til de som godkjenner de hellige Veda-tekstene som åpenbarte, evige tekster. I tillegg finnes det en rekke åpenbarte tekster som har samme autoritet som disse innenfor enkeltgrupper i hinduismen. I den hinduismen som praktiseres i dag har Vedaene i hovedsak gyldighet som rituelle tekster, og mange av hinduismens mantraer (hellige ord med rituell kraft) som brukes i ritualene eller resiteres daglig av hinduer er hentet fra Vedaene. Unntaket er den delen av Veda-tekstene som kalles Upanishadene. Denne har også innholdsmessig betydning: Upanishadenes enhetslære, dvs. ideen om at menneskets selv kan forenes med Brahman, den ytterste virkelighet, er viktig for en rekke retninger og fortolkninger av hinduismen. Det er særlig enhetslæren slik den ble forstått av den store hindutenkeren Shankara (700-750), som er blitt populær i hinduismens modernistiske miljøer. ”Alt er Brahman”, dvs ”alt er Gud”, vil mange hinduer si i diskusjoner om religiøse spørsmål når de mener det blir lagt for mye vekt på forskjell. At alt er Brahman, på sanskrit “sarvam khalv idam brahman”, står i Upanishadene, og er derfor en del av den vediske åpenbaring (Jacobsen 2001:77).

Brahman sto opprinnelig for den hemmelighetsfulle kraften i hymnene som gjorde dem virksomme, men i Upanishadene fikk begrepet betydningen verdensaltet, en usynlige altgjennomstrømmende kraft som verden kommer fra. Brahman ses på som identisk med atman, Selvet, dvs. menneskets innerste, udødelige vesen. Her introduseres også for første gang læren om gjenfødsel (reinkarnasjon) fra liv til liv. Å bli gjenfødt ses på som et lidelsesfylt fengsel for Selvet, og menneskets religiøse mål er derfor moksha, frigjøring, å unnslippe fra reinkarnasjonen (snl.no, 19.09.12).

Et viktig grunnleggende begrep i hindutradisjonen er ”dharma”. Dharma, eller ’lov’, er et sentralt begrep innen hinduismen. Begrepet dekker det som kan kalles den kosmiske orden, den guddommelige oppbygningen av hele universet. Samtidig rommer begrepet også den sosiale og moralske orden, knyttet menneskenes daglige liv. Dharma-begrepet dukket opp allerede i den gamle Rig Veda-taksten, som er en av hinduismens aller helligste tekster. Den er en av de eldste tekstene som ble skrevet ned på noe indoeuropeisk språk, og man regner med at den stammer fra det nordvestlige området av India, mellom år 1700 og 1100 f.Kr. Innen hindutradisjonen omtales tradisjonen som ”Sanatana Dharma”, den hellige loven. Ideelt sett skal alle hinduer leve etter sanatana dharma, og hvert individ har sin egendharma, kalt ”svadharma.” Det vil si at man utifra alder, kjønn og rolle i samfunnet har detaljerte anvisninger for adferd, moral og plikter overfor de guddommelige kreftene som styrer kosmos, så vel som overfor samfunnet. Den norske religionshistorikeren Ram Gupta publiserte en studie av unge norske hinduer med røtter i Nord-India i 2006 (A Shift in Dharma. Changes in Conseptualism of Faith Among Second-Generation Hindus in Oslo, Novus Press 2006). Her påviste han at dharma-begrepet var viktig blant unge hinduer som var født i Norge og godt integrert i det norske samfunnet. Også mine kilder blant tamilske hinduer forholder seg aktivt til dharma-begrepet.

I moderne hinduisme bygges det videre på gamle konsepter, men det kanskje viktigste aspektet ved hindutradisjonen er at det er en dynamisk religion som har evnen til å utvikle seg, absorberer nye impulser og tilpasse seg stadig nye eller skiftende samfunnsforhold. En viktig grunnleggende forestilling er ideen om at det guddommelige rommer alle ting, at skaperverket samtidig er guddommen. Det guddommelige er over alt, og kan ta bolig i steder, landskap, gjenstander og alle levende skapninger. I forlengelesen av denne filosofien hevder hindutradisjonen at vi alle guddommelige, og derfor rommer både godt og ondt, lys og mørke, materie og ånd.

Kilder/ til videre lesning:
Jacobsen. Knut A.: Hinduismen, Oslo: Pax Forlag A/S (2003)
Jacobsen. Knut A.: Verdensreligioner i Norge, Oslo: Pax Forlag A/S (2003)
http://snl.no/hinduismen